Video Panama Papers

376 journalister fra 76 land gransket 11,5 millioner dokumentet lekket fra et advokatbyrå i Panama. Journalistene avslørte hvordan statsoverhoder, kriminelle og kjendiser gjemmer penger i skatteparadiser.
Å avsløre feil og maktmisbruk er kjernen i undersøkende journalistikk.

Undersøkende journalistikk

Panama papers-lekkasjen sørget for at flere statsledere fikk trøbbel. Samtidig er avsløringene en påminnelse om hvor viktig undersøkende journalistikk er 

Skrevet av Silje Thalberg, journalist og lærer

I april 2016 kom avsløringene om flere statsledere og andre mektige mennesker som skjuler formuer i selskaper i skatteparadiser. I over et år hadde The International Consortium of Investigative Journalists, som er et globalt nettverk av journalister, undersøkt over 11 millioner dokumenter. Aftenposten var det eneste norske mediet som var med.  

Panama papers-avsløringene gjorde livet surt for mange, også for flere statsledere. Statsministeren på Island trakk seg etter at han ble koblet til et skatteparadisselskap. En rekke stater varslet at de vil rette søkelyset mot skatteunndragelser og hvitvasking av penger.   

Eksempel på undersøkende journalistikk 

Panama papers-arbeidet er et eksempel på sjangeren undersøkende journalistikk. For å avdekke nye fakta eller sammenhenger måtte journalistene sette av både mer tid og ressurser enn det som er normalt i det vanlige nyhetsarbeidet. Å jobbe på denne måten kalles også å grave. (Artikkelen fortsetter under bildet.)

  
Foto: dennizn/Shutterstock.com

Watergate-avsløringen   

Det kanskje mest kjente eksempelet på undersøkende journalistikk er Watergate-avsløringen som den amerikanske avisen The Washington Post stod bak. For over 40 år siden dekket de to unge journalistene Carl Bernstein og Bob Woodward et innbrudd  i demokratenes hovedkvarter i Watergate-bygningen i Washington. Gjerningsmennene ble tatt på fersken, men Bernstein og Woodward fortsatte å undersøke saken. De avslørte at mennene som tok seg inn i Watergate-bygningen gjorde det på oppdrag fra folk i president Richard Nixons stab. Det hele var godkjent av presidenten selv, og avsløringen førte til at presidenten trakk seg.  

Satt saken inn i en større sammenheng

Bernstein og Woodward kunne ha skrevet en enkel artikkel om innbruddet basert på informasjonen de fikk fra politiet. Så lenge informasjonen var riktig gjengitt, ville det trolig blitt en helt ok refererende nyhetsartikkel.

Om de ville gå et lite skritt lenger, kunne de ha kontaktet demokratene for å undersøke om informasjonen de fikk fra politiet samsvarte med informasjonen de hadde. Selv om journalistene da hadde tatt seg bryet med å prøve å finne ut hva som virkelig hadde skjedd, er det fortsatt snakk om refererende journalistikk.  

Det er først når journalistene begynner å grave enda dypere at det er snakk om undersøkende journalistikk. Bernstein og Woodward fant frem til informasjon som noen prøvde å holde hemmelig. De lyktes i å finne ut hvorfor innbruddet hadde skjedd og satte saken inn i en større sammenheng. De kunne fortelle om både årsak og konsekvenser, og gi leserne analyser og tolkninger. (Artikkelen fortsetter under bildet.)

Watergate-bygningen i Washington. Foto: Sean Pavone/Shutterstock.com


Metoder satt i system 

For å gjøre jobben sin bruker journalistene flere metoder. Ordet «metode» kommer fra det greske ordet methodos som betyr «å følge en bestemt vei mot et mål». For å lykkes i å grave må de journalistiske metodene settes i system. 

Ifølge forskeren og journalisten Paul Williams er ikke undersøkende journalistikk så annerledes enn hverdagsjournalistikken. Du må lære deg å samle inn informasjon og lage hypoteser. Deretter må du se etter mønstre og legge merke til hvordan ting er satt sammen. Nøkkelen er med andre ord å finne ut hvordan noe fungerer, hvorfor noe har hendt og undersøke om det kan hende igjen (Østlyngen og Øvrebø, 2006, s. 334). 

Pris for beste gravesak

SKUP, stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse, deler hvert år ut en pris for det beste journalistiske arbeidet der undersøkende metoder er blitt brukt. (Artikkelen fortsetter under bildet.)

Alle som melder seg på konkurransen må levere inn en metoderapport som beskriver hva de har gjort. Det som går igjen i disse rapportene er gjennomtenkte etiske og kildekritiske valg, og evnen til å formulere presise hypoteser og problemstillinger. Journalistene undersøker systematisk og grundig, og har kunnskap om hvor informasjonen finnes og hvordan de skal få tak i den. Og kanskje viktigst av alt: De gir seg ikke før de får svar.  

Det deles ut mange priser i medie-Norge, men SKUP-prisen er den som henger aller høyest. Det har sammenheng med at undersøkende journalistikk har høy status blant journalister og redaktører. 

Dagbladet vant

I 2016 var det Dagbladet som fikk SKUP-prisen for reportasjen «Våtdraktmysteriet» 

Den avslører sammenhengen mellom to likfunn, ett på Lista i Norge og det andre i Nederland. Historien nøster opp i de tragiske skjebnene til to flyktninger som ble funnet døde i hver sin våtdrakt. (Artikkelen fortsetter under bildet.) 

Saken om våtdraktmysteriet er delt tusenvis av ganger, og har nådd land verden over. Foto: Skjermdump av Dagbladet Magasinet


Omfattende arbeid

Det er journalistene Anders Fjellberg og Tomm W. Christiansen som løste mysteriet som politiet i tre land hadde gitt opp. De fant frem til butikken i Frankrike der våtdraktene var kjøpt. De samlet DNA-bevis, brukte sosiale medier og intervju som metode og fikk hjelp fra både norsk, britisk og nederlandsk politi.  

– Reportasjen er enestående formidlet og blir omtalt som en av de beste som er skrevet om den pågående flyktningkrisen, heter det blant annet i juryens begrunnelse.  

Må være viktig

Journalistene og pressen ser på seg selv som en vaktbikkje som skal passe på at ingen misbruker sin makt og innflytelse. Å avsløre feil og maktmisbruk er kjernen i den undersøkende journalistikken. Derfor er det noen som mener at vi ikke kan kalle noe undersøkende journalistikk om det ikke oppleves som viktig for publikum. Flere graveprosjekt har fått kritikk for å avsløre feil som en person har gjort, og ikke fokusere på feilene i systemet. Det er også viktig å huske på at journalistens oppgave er å grave fram fakta, og ikke å opptre som dommer i en sak.  

Kilder: 

Østlyngen, Trine og Øvrebø, Turid: «Journalistikk: metode og fag», 5. opplag 2006, Gyldendal.