Video Personvern i sosiale medier

Mye av informasjonen som deles i sosiale medier inneholder personopplysninger som kan misbrukes.
Det er fort gjort å bli lurt om du ikke er kritisk til opplysningene du får servert.

Personvern

Personvern kan sette grenser for hva journalister kan offentliggjøre om en person. Om saken er viktig nok, kan det likevel være at personvernet må vike 

Skrevet av Nils E. Øy, journalistikk-guru og Silje Thalberg, journalist og lærer 

Ethvert menneske har sin egenverdi og krav på alle andres respekt. Derfor er personvern i utgangspunktet en rettighet vi alle har. Personvern går ut på at du har rett til et privatliv, og til å bestemme over dine egne personopplysninger. Du skal altså selv kunne bestemme hvilke opplysninger om deg du vil dele, og med hvem. Samtidig finnes det flere unntak fra regelen.  

Saker av offentlig interesse 

Noen ganger må personvernet vike fordi det er riktig og viktig å gjøre konkrete sider av en sak offentlig kjent. Informasjonen er da regnet som vesentlig og relevant for samfunnet. Hensynet til enkeltpersoners personvern kommer i slike tilfeller i andre rekke.  

Om statsministeren for eksempel har fått fartsbot på ferietur, kan journalister fortelle om det selv om det skjedde i privat regi. Om statsministeren er lovlydig eller ikke, er noe som kan oppta velgerne og har offentlig interesse (Ødegård og Hobæk, 2008, s. 412).  

  • Les mer om offentlighet her

Folkeskikk, normer og lover  

I det daglige blir personvernet ivaretatt av det vi kaller alminnelig folkeskikk. Vi spør for eksempel om lov før vi legger bilder av hverandre ut i sosiale medier og vi spionerer ikke på hverandre.  

I det vi kaller det offentlige rom blir personvernet regulert av ulike etiske retningslinjer (som for eksempel Vær varsom-plakaten), av lover, av Grunnloven og av internasjonale avtaler (som for eksempel Den europeiske menneskeretts­konvensjonen, EMK.)[1] 

Krenkes på ulike måter  

Personvernet vårt kan krenkes på ulike måter. Det kan skje ved at noen tvinger deg til noe, kaller deg stygge ting, eller beskriver deg på en nedsettende måte. Det er også en krenkelse om du viser fingeren til noen, eller beskylder dem for å ha gjort noe galt. Krenkelser kan altså skje ved handling, i direkte samtaler og i forsamlinger, eller i form av tale, skrift, foto og film i mediene.

Spres gjennom mediene

Grensene for hva som regnes som krenkende er nokså lik i retningslinjene, lovene og avtalene som regulerer personvernet. Det er regnet som ekstra alvorlig om en krenkelse blir spredt gjennom mediene og når et større publikum. Internett gjør det mulig å spre en krenkelse raskt og over store avstander, og kan også gjøre den tilgjengelig for evig tid. Internett kan rett og slett  fungere som en moderne gapestokk.  (Artikkelen fortsetter under bildet.)

Moderne gapestokk: Sosiale medier gjør det mulig å spre informasjon raskt og uten filter. Foto: Antonio Guillem/Shutterstock.com


Personer eller grupper som krenker noens personvern må finne seg i kritikk. Om krenkelsen er i strid med loven, kan det føre til at politiet tar saken og at det ender med rettssak. I slike tilfeller omtaler ofte mediene det som har skjedd.  

Sitt ansvar bevisst 

I journalistikken er det som regel når det har skjedd noe alvorlig at journalistene må vurdere personvernet til de involverte. Det skjer blant annet ved å være bevisst på journalistikkens og medienes rolle og virkninger.

Helt til sist i Vær Varsom-plakaten, som er de yrkesetiske retningslinjene for mediene, står det følgende: «Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!» [2] 

Vi vet at mediene har stor makt til å påvirke. Derfor er det viktig at journalistene forsøker å være saklige og nøkterne når de formidler. For å kunne ivareta personvernet til personene de omtaler, må journalistene kjenne til både medieetikken og lovgrensene.  

Personvern og publisering  

Det er mange punkter i Vær varsom-plakaten som tar for seg personvern. I kapittel 4, som gjør rede for reglene som gjelder publisering, er disse punktene viktige:  

  • Punkt 4.1 handler om å legge vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon 
  • Punkt 4.3 slår fast at mediene skal vise respekt for menneskers identitet, egenart og privatliv 
  • Punkt 4.5 handler om å unngå forhåndsdømming 
  • Punkt 4.6 ber mediene ta hensyn til hvordan omtale kan virke på ofre og pårørende 
  • Punkt 4.7 handler om å bruke navn og bilde 
  • Punkt 4.8 handler om omtale av barn 
  • Punkt 4.10 ber mediene være varsom med å bruke bilder i annen sammenheng enn den opprinnelige  
  • Punkt 4.14 handler om rett til samtidig imøtegåelse [3] ved publisering av sterke beskyldninger.  

Pressens Faglige Utvalg mottar jevnlig klager fra folk som mener pressen har krenket personvernet deres. Fotballspilleren Ole Gunnar Solskjær har vært i konflikt med Se og Hør fordi ukebladet flere ganger trykket bilder av familien hans som var tatt uten at de visste det. I PFU-sak 2002-134 og PFU-sak 2004-117 tok utvalget stilling til privatlivets fred og publisering av bilder av barn, og kom frem til ulike konklusjoner.  

Personvern og journalistens fremferd 

Også i kapittel 3, som tar for seg journalistens atferd og forhold til kildene, er det punkter som skal ivareta personvernet.  

  • Punkt 3.3 ber journalistene om å gjøre klare avtaler med personen man intervjuer og at avtaler om sitatsjekk [4] bør inngås før intervjuet starter.  
  • Punkt er 3.4 handler om kildevernet. Personer som risikerer en form for straff for å gi opplysninger eller si meningene sine, får lov til å være anonyme. 
  • Punkt 3.7 slår fast at man skal gjengi meningsinnholdet i det et intervjuobjekt sier korrekt 
  • Punkt 3.9 ber mediene om å vise særlig hensyn i visse sammenhenger, for eksempel om noen er i sjokk 
  • Punkt 3.10 handler om de strenge reglene for bruk av skjult mikrofon og kamera, eller ved bruk av falsk identitet.  

Journalistikk skal som hovedregel utøves i åpenhet. Det er journalisters ansvar at intervjuobjekt og andre kilder er klar over at utsagn og opptak kan bli publisert.  

Retningslinjene i Vær varsom-plakaten er som regel strengere enn lovparagrafene. Det er sjeldent at journalister, redaktører og medier dømmes i domstol for lovbrudd. (Artikkelen fortsetter under bildet.)

Paparazzo er en betegnelse på fotografer som har spesialisert seg på å snikfotografere kjente personer i private situasjoner for å selge bildene. Foto: bikeriderlondon/ Shutterstock.com


Ærekrenkelser
 

En ærekrenkelse er å påstå at noen har gjort noe galt eller kritikkverdig. Det kan for eksempel være å si at noen er ansvarlig for en forbrytelse. Viser det seg å ikke være sant, er det en ulovlig ærekrenkelse, som kan føre til erstatningsansvar. 

Inntil høsten 2015 var ærekrenkelser regulert av straffeloven og straffen kunne være bot eller fengsel. Nå risikerer journalistene «bare» å bli saksøkt om de krenker æren til noen. Det kan ende med at journalisten må betale erstatning og/eller oppreisning til den som saksøker.  

Privatlivets fred 

I oktober 2015 trådte den nye straffeloven i kraft, og visse typer ytringer er fortsatt straffbare. Viktigst er forbudet mot krenkelse av privatlivets fred. En krenkelse av privatlivets fred er å offentliggjøre opplysninger fra folks privatliv, som folk flest mener at de har god grunn til å holde hemmelig. Det kan være at man lider av en spesiell sykdom, at man har begått en grusom handling eller også noe som egentlig er positivt, som at man har vunnet millioner i lotto. 

Lovteksten er knapp og sier ikke konkret hvor grensen går. Samtidig er det viktig å være klar over at det ikke spiller noen rolle om ytringen er sann eller ikke. Dersom en domstol finner at ytringen sier noe om en persons privatliv, så kan den være straffbar. Strafferammen er bot eller fengsel inntil ett år, men det vanligste er at det kreves erstatning og/eller oppreisning. (Artikkelen fortsetter under bildet.)

Jakter kjendiser: Kjente personer følges tett av paparazziene i land som England, Tyskland og Italia. Foto: bikeriderlondon/Shutterstock.com


Sommeren 2005 giftet to kjendiser seg på en holme i skjærgården i Vestfold. En fotograf tok bilder i smug ved hjelp av en telelinse, og Se og Hør trykket bildene. Kjendisparet mente at ukebladet krenket privatlivets fred, og tok saken til retten. En av de mest kjente rettssakene om privatliv i Norge noensinne, endte med at Se og Hør ble frifunnet i Høyesterett høsten 2008.

Hatefulle ytringer  

«Hatefulle og diskriminerende ytringer i ord eller handling» er også i strid med straffeloven. Om noen truer eller håner noen på grunn av hudfarge, opprinnelse, religion eller livssyn, legning eller funksjonshemning, risikerer de straff.  Strafferammen er bøter eller fengsel i inntil ett år. Dette er en straffebestemmelse som er mye omdiskuert, og ikke så mye brukt i praksis.  

Retten til eget bilde 

Personfoto som publiseres i strid med åndsverkloven § 45c er derimot oftere brukt som grunnlag for søksmål mot mediene. Bestemmelsen er en klar personvernregel, der hovedregelen er at den som er avbildet selv kan bestemme om bildet skal offentliggjøres eller ikke. Det er noen unntak fra denne hovedregelen. Viktigst av disse er at man kan publisere uten samtykke  

  • når bildet har aktuell og allmenn interesse  
  • bilder der personen ikke er viktigst i bildet 
  • bilder som viser forsamlinger, folketog i friluft eller hendelser som har allmenn interesse. 

En klassisk sak om brudd på denne bestemmelsen er «Memo»-saken, som ble avgjort i Høyesterett i 2009. Retten mente at bladet umotivert hadde plukket ut en enkeltperson og plassert ham på forsiden, uten å be om tillatelse. Denne saken ble også behandlet av PFU. 

Det er også flere andre grunner til at bruk av bilder i mediene kan være problematisk. Har du ikke tatt bildet selv kan fotografen ha krav på honorar. I tillegg kan det være avtaler og annet som gjør at du havner i trøbbel ved å publisere bilder som du ikke vet hvor kommer fra. Journalister kan for eksempel ikke bare hente bilder fra Facebook eller andre steder på nettet og bruke dem uten videre. PFU har behandlet noen klagesaker om dette: PFU-sak 2010-030, sak 2010-136, og sak 2013-006.    

Litteratur:  

Brurås, Svein: «Etikk for journalister», 5. utgave 2014, Fagbokforlaget. 

Wessel-Aas: «Jus og sosiale medier», 2013, Kommuneforlaget. 

Ødegård, Siri og Hobæk, Inger: «Mediekommunikasjon 2», 2008. Oslo: Gan Aschehoug  

Øy, Nils E: «Medierett for journalister», 2013, Cappelen Damm Akademisk. 

Fotnoter:  

1. Det finnes ingen spesiell personvernlov i Norge. Det nærmeste vi kommer, utover personvernregler i straffelov og enkelte andre lover, er Personopplysningsloven. Den regulerer hvordan personopplysninger kan behandles innenfor næringsliv, hos myndighetene og i organisasjonslivet. Loven gjelder ikke personlig bruk for private formål. De fleste av paragrafene gjelder heller ikke for behandling for journalistiske formål. 

2. Sluttordene ble satt inn i plakaten med litt annen formulering i 1975: «Husk: Det trykte ord gir både makt og ansvar. Misbruk det ikke!». Dette ble tatt bort i 1987. Nåværende formulering er fra 1994. 

3. Samtidig imøtegåelse går ut på at en som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger. Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.  

4. Sitatsjekk innebærer at personen som er intervjuet får gå gjennom saken og sjekke om utsagnene han er sitert på er riktig gjengitt.