Video Mener bildesletting er sensur

Debatten rundt Facebooks sensur raste etter at et kjent bilde fra Vietnamkrigen ble fjernet fra nettsamfunnet.
I arbeidet som journalist er du helt avhengig av at det er tillatt å ytre seg. 

Ytrings- og pressefrihet

I arbeidet som journalist er du helt avhengig av at det er tillatt å ytre seg, at kildene dine tør å gi deg opplysninger, og at det er lov å publisere journalistikk. Det sørger ytrings- og pressefriheten for.  

Skrevet av Silje Thalberg, journalist og lærer 

«Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn». Slik lyder det første punktet i Vær varsom-plakaten, journalistenes etiske retningslinjer. Vær varsom-plakaten slår fast at pressen skal verne om ytrings- og trykkefriheten. 

Ytringsfriheten er grunnlovsfestet. I Grunnloven paragraf 100 heter det: «Ytringsfrihet bør finne sted». Ordet «bør» skal forstås som «skal».  

Kan ikke straffes for ytringer  

Videre står det: «Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov». 

Ingen skal altså straffes for ytringer. Vi kan si det vi mener uten å være redd for å bli straffet for det.  

Åpner for debatt og kritikk  

Paragraf 100 fortsetter slik: «Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver».  

Formuleringen åpner for politisk debatt og kritikk av myndighetene. Journalister, og alle andre, kan kritisere og stille spørsmål om det som skjer og beslutninger som blir tatt. Det er med bakgrunn i Grunnloven at journalistikken har samfunnsoppdraget sitt.  

Avhengig av frie ytringer 

Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) gir også ytringer sterkt vern. I artikkel 10 står det at alle har «frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser». 

Ytringsfriheten gjør at ingen kan drive forhåndssensur av ytringer. Vårt demokratiske system er basert på retten til å frie ytringer. I dag er det ingen som setter spørsmålstegn ved ytringsfriheten som en overordnet, ukrenkelig og urokkelig verdi i Norge.  

  • Les om Fritt Ords store ytringsfrihetsundersøkelser her 

Selv om ytringsfrihet er en menneskerett, er ikke ytringsfrihet en selvsagt rett for alle. Omkring halvparten av verdens befolkning lever i samfunn med ingen eller sterkt begrenset ytringsfrihet. Der er det myndighetene som bestemmer hva som er lov å si og ikke. 

Begrensinger i ytringsfriheten   

Det finnes begrensninger i ytringsfriheten i Norge. Vi bytter på sett og vis litt frihet mot andre rettigheter – som retten til personvern, retten til ikke å bli trakassert, og mot behovet for trygghet fra terror.  

Straffeloven gjør det ulovlig å si noe som setter rikets sikkerhet i fare. Krenkelser av privatlivets fred er forbudt. Likeså er diskriminering og hatefulle ytringer. Anonyme utgivelser er ikke lov. I tillegg finnes det en lang rekke andre lover som på ulike måter setter rammer og grenser for ytringsfriheten (Brurås, 2010, s. 28). 

Trues til taushet 

Andre mekanismer kan også virke begrensende på ytringsfrihet. En person kan verge seg for å uttale seg om vedkommende frykter at det kan føre til konsekvenser. Det finnes mange eksempler på at upopulære uttalelser har ført til utestengelse, baksnakking eller ryktespredning. Å velge å ikke uttale seg er en form for selvsensur.  

Mange opplever også trusler. En undersøkelse gjort på oppdrag fra Stiftelsen for en kritisk og uavhengig presse (SKUP) i 2013 viser at hver femte journalist har blitt truet. Hver tredje av de spurte journalistene hadde blitt sjikanert eller trakassert i løpet av de fem siste årene. Pressen skal ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene.  

Netthets er ulovlig

Kommentarfeltene på nettet er fulle av personangrep, latterliggjøring og hersketeknikker. Tonen i mange nettdebatter er ekstremt tøff og ofte usaklig. Det er slett ikke uvanlig med ytringer som går direkte på debattantenes identitet, utseende eller særtrekk.  Enkelte ganger er også kommentarene truende.  

Netthets er ulovlig, og de som truer eller håner noen på grunn av hudfarge, opprinnelse, religion eller livssyn, legning eller funksjonshemning, risikerer straff. (Artikkelen fortsetter under videoen.)

 
 

Gruer seg for å delta i debattene

Etter terrorangrepene i Norge 22. juli 2011 begynte norske medier å ta nettdebattene på enda større alvor. Flere har innført krav om fullt navn i kommentarfeltene.  

Den negative ytringskulturen i nettdebattene har gjort at flere gruer seg for å delta i samfunnsdebatten. De orker ikke å ytre meningene sine fordi belastningen ved netthets er så stor. Om de som har noe å bidra med tier, blir offentligheten fattigere.  

Tillater støtende innhold  

Et hovedpoeng med ytringsfriheten er at den tillater innhold som mange synes er støtende og ubehagelig. Et eksempel er karikaturtegninger.

Vi kan godt ønske at ytringsfrihet skulle gjelde for det som er viktig og vesentlig, og ikke for det som er likegyldig og uvesentlig. Men da ville det ikke lenger være ytringsfrihet. (Ødegård og Holbæk, 2008, s. 407). 

Pressefrihet hindrer sensur

Grunnloven ble skrevet i en tid da trykte medier var det eneste massemediet. Derfor er det trykkefriheten, og ikke pressefrihet, som blir omtalt i loven. Trykkefriheten er retten til fritt å offentliggjøre sine tanker i trykt skrift, uten sensur fra noen offentlig myndighet.  

Pressefrihet er pressens rett til videreformidle opplysninger og komme med kritikk, uten sensur. En fri presse er uavhengig, og velger selv hvilke saker de vil skrive om og rapportere fra, uten innblanding fra myndigheter eller andre. De redigerte mediene er en viktig formidler av kunnskap og informasjon i et hvert moderne samfunn. (Artikkelen fortsetter under videoen.)  

 
 

Rangerer land etter pressefrihet

I Norge har vi pressefrihet, men slik er det ikke i mange andre land. Organisasjonen Reportere uten grenser står bak Pressefrihetsindeksen. Den rangerer flesteparten av verdens land etter visse kriterier som uavhengighet, selvsensur og uheldige forhold for pressen. 

Kartet er hentet fra Reportere uten grensers rapport «2016 World Press Freedom Index». Fargen hvit angir stor pressefrihet, mens mørk rød indikerer streng sensur. (Artikkelen fortsetter under kartet).

Pressefrihet under press

Pressefriheten er stadig under press. Det finnes flere eksempler på at myndighetene i enkelte land ønsker å begrense retten til frie ytringer. Sommeren 2016 bestemte presidenten i Tyrkia at over 130 medier skulle legges ned. Journalister og redaksjonelle medarbeidere ble fengslet for å hindre dem i å spre kritikk av myndighetene. Det har ført til at mange tyrkiske medier har pålagt seg selv en form for selvsensur. I tillegg har myndighetene tatt kontrollen over flere medier. (Artikkelen fortsetter under videoen.)

 
 

Bidrar til mer pressefrihet

Norge har som mål å bidra til å bedre pressefriheten i verden. I 2016 ga Utenriksdepartementet ni millioner kroner til World Association of Newspapers and News Publishers (WAN-IFRA), den største organisasjonen for verdens nyhetsmedier. Pengene skal gå til skolering av medieledere i Myanmar, Kambodsja og Vietnam. WAN-IFRA og Mediebedriftenes Landsforening har i flere år samarbeidet om prosjektet der målet er å styrke uavhengige medier og ivareta journalisters trygghet.  

Farlig yrke  

I mange land risikerer journalister livet når de går på jobb. Ifølge organisasjonen The Committee to Protect Journalists har over 1200 journalister blitt drept på jobb siden 1992. 

Verden over slåss journalister for ytringsfrihet og pressefrihet. 3. mai hvert år markeres Verdens pressefrihetsdag. Dagen er til for å feire pressefriheten, forsvare mediene fra angrep og hylle journalister som har mistet livet på jobb. 

Kilder: 
Brurås, Svein (2010). Etikk for journalister. Bergen: Fagbokforlaget 
Ødegård, Siri og Hobæk, Inger (2008). Mediekommunikasjon 2. Oslo: Gan Aschehoug  

Flere videoer om ytrings- og pressefrihet